Universitetet

i Bellingham har studieplass til mer enn 13.000 studenter, og som studenter flest bidrar de til et herlig mangfold av hårfrisyrer og kleskoder. Spesielt forfriskende er det å se på jenter som tviholder på sommermoten (i januar) og traver rundt i skjørt og sandaler (vikings?). Vi har ellers hatt 10 dager sammenhengende tåke, men unntak av gårsdagen som var første dag med sol (det har -om ikke annet- gitt den perfekte stemningen til å lese Harry Potter)

Jeg ble veldig godt tatt i mot av dekan og administrasjon, men har ikke truffet så mange av de vitenskapelige ansatte enda. For her jobbes det. Mail besvares gjerne nattestid, dagtid er de ute og reiser eller underviser. Mitt initiativ til å spise lunsj med noen av damene i administrasjonen, ble besvart med et vennlig, men hoderystende ”lunsj?”.

Jeg har basert meg på buss fram og tilbake til campus, som har vist seg å være en litt optimistisk, om ikke naiv, tilnærming til hverdagslivet her. Bussen tar minst 1,5t hver vei og går til nød en gang i timen. Men det gir meg innpass i mange ting jeg ellers ikke ser så mye av. Det er ikke akkurat et tverrsnitt av befolkningen som bruker offentlig kommunikasjon her. Det mest brukte stoppestedet heter selvsagt Wall-Mart, og her ruller det ut og inn svært overvektige amerikanere i rullestol, på krykker eller med store kurver/vogner. Og ingen skal si at ikke Wallmart tar samfunnsansvar; for det første ansetter de folk som ellers ikke klarer seg i arbeidslivet, for det andre sørger de for at folk på trygd har råd til å opprettholde et høyt forbruk! De har dessuten byens billigste hamburgere der.

Det blir nok både hjemmekontor og/eller internettkaféer noen dager i uken. Og det er jo likegreit, så får jeg fulgt med på både Sigurd sin pottetrening og Oves husstell.
Ingrid