Takk for hyggelige hilsner

...jeg har ikke skjoent hvor og naar jeg faar kommentarer foer naa. Men verden gaar fremover - ogsaa for meg..

ingrid

sigurd på film

Skikjøring og tantefilming

Skolen

til guttene er rett og slett fantastisk bra!! Flotte lærere, unger og ganske krevende -men veldig god- undervisning. Både Isak og Aksel trives godt, snakker og forstår mye engelsk, og jobber iherdig. Seks timer undervisning pluss 1-1,5 t lekser om dagen er ganske stor overgang -i hvertfall for Aksel, som hadde 3-4 t skoledag og 1/2 t lekse én dag i uken).

Rektor, Mrs Modboe, er dronningen på skolen. Alle klemme henne når hun svinser rundt i gangene og kaster glans over det som måtte foregå. Under assembly på Jammy-day (alle gikk i pysjamas) delte hun ut premier til ungene som hadde klart å gjette riktig på hvor Mrs Midboe (omtaler seg selv i tredje person) hadde vært i juleferien. Og premieutdeling er en del av den daglige driften her. Når de har klart gangetabellen, når de har lest 6-900 min i måneden, når de har gjort leksene hele uken...ja da får de en is, sjokolade, eller en liten leke. Og det hjelper nok en del på motivasjonen. Isak sin klasse har dessuten snacktid (rett før lunsj) hver dag, hvor de drar fram potetgull, bagels, muffins fra sekken. De som betaler får hot lunch (cheesburger, pizza, taco) sjokolademelk og kake til dessert. Så dette er rene Nirvana for Aksel og Isak.

fin frokost på Bernice Vossbeck....

VANCOUVER
Nå sitter jeg på café og venter på Sigurd og Ove som skal snirkle seg inn i hjerte av Vancouver for å møte meg. Flott by med stooor havn og mange skyskrapere. Har vært i Saskatoon som er den største byen i Saskatchewan -som er en provins i Canada. Flere titalls kuldegrader, urfolk, og akademikere i en skjønn forening.

hei så lenge
Ingrid

Universitetet

i Bellingham har studieplass til mer enn 13.000 studenter, og som studenter flest bidrar de til et herlig mangfold av hårfrisyrer og kleskoder. Spesielt forfriskende er det å se på jenter som tviholder på sommermoten (i januar) og traver rundt i skjørt og sandaler (vikings?). Vi har ellers hatt 10 dager sammenhengende tåke, men unntak av gårsdagen som var første dag med sol (det har -om ikke annet- gitt den perfekte stemningen til å lese Harry Potter)

Jeg ble veldig godt tatt i mot av dekan og administrasjon, men har ikke truffet så mange av de vitenskapelige ansatte enda. For her jobbes det. Mail besvares gjerne nattestid, dagtid er de ute og reiser eller underviser. Mitt initiativ til å spise lunsj med noen av damene i administrasjonen, ble besvart med et vennlig, men hoderystende ”lunsj?”.

Jeg har basert meg på buss fram og tilbake til campus, som har vist seg å være en litt optimistisk, om ikke naiv, tilnærming til hverdagslivet her. Bussen tar minst 1,5t hver vei og går til nød en gang i timen. Men det gir meg innpass i mange ting jeg ellers ikke ser så mye av. Det er ikke akkurat et tverrsnitt av befolkningen som bruker offentlig kommunikasjon her. Det mest brukte stoppestedet heter selvsagt Wall-Mart, og her ruller det ut og inn svært overvektige amerikanere i rullestol, på krykker eller med store kurver/vogner. Og ingen skal si at ikke Wallmart tar samfunnsansvar; for det første ansetter de folk som ellers ikke klarer seg i arbeidslivet, for det andre sørger de for at folk på trygd har råd til å opprettholde et høyt forbruk! De har dessuten byens billigste hamburgere der.

Det blir nok både hjemmekontor og/eller internettkaféer noen dager i uken. Og det er jo likegreit, så får jeg fulgt med på både Sigurd sin pottetrening og Oves husstell.
Ingrid

Settlers 8.januar 2009

HEI ALLE SAMMEN

Første livstegn fra det store utlandet. Turen over gikk flott, på tross av to grinete middelaldrende svenske damer på seteraden foran oss (om sutrete unger er ille kan de allikevel ikke sammenlignes med damer i klimakteriet).


Vi er langt ute på landsbygda, har det fortreffelig med store biler, trailere, burgere, to hester, hund, katter, tre ATVer, og ikke minst svært gjestfrie og hjertevarme Lesley og Greg, og Ivy (6), Ella (4) og Isaac (2, 5).

Alle kjenner vel igjen følelsen av de laaange og inntrykksterke første dagene man tilbringer i et nytt og fremmed land. Det virker som vi har vært her en evighet. Vi har vært et par turer inn til selve Bellingham, skjønt ikke sentrum. Det er selvsagt i randsonen av bykjernen de store shoppingmallene ligger (Wallmart, Costco etc), og dit man blir geleidet hvis man spør seg for. Det har også blitt tid til litt turer i nærområdet (skogen som huser bjørn og gaupe bl a), en flott stooor innsjø (Lake Whatcom) pluss en dag med skikjøring i Mt Baker.

Ellers har vi brukt tiden til å se etter bil, hus og skole og har endelig bestemt oss for å leie et hus i en liten by (Lynden) med stort sett hollandsk-ættede amerikanere. De er forresten veldig opptatt av sitt europeiske opphav her, og omtaler seg som norsk, tysk, nederlender eller ire. Ellers er det vel verdt å merke seg at vi måtte krysse av for hvilken rase ungene tilhørte når vi meldte dem inn på skolen. I følge folk her i området, særmerker Lynden seg i amerikansk sammenheng ved at ganske mange av innbyggerne bruker bena eller sykkel for å komme seg på skole eller i nærbutikken. Det er faktisk fortau der! Ellers har byen Guiness-rekord i antall kirker per innbygger, og det er jo heller ikke så lite å skryte av når man er i en forstad i USA.

Selv om natur og klima er ganske så likt Norge her, er det fullstendig kaos etter at det kom 40 cm snø før jul, og to dagers øspøs regn denne uken. Meningen var at ungene skulle starte på skolen i dag, men den var stengt på grunn av for mye vann i veibanen. Så da blir det oppstart i morgen i stedet. Isak grugleder seg, mens Aksel er tilsynelatende 100 % motstander av å skulle gjøre noe annet enn å være hjemme det neste halvåret. Men det kommer nok til å ordne seg fort; skolen virker til å være svært god, ungene er tatt i mot med åpne og entusiastiske armer, og det meste er til forveksling likt det norske læremiljøet med små klasser (20 stk), kvinnelige klasseforstandere og mannlige gymlærere, tegning, språk og matte i en skjønn forening. Det eneste som skiller seg ut foreløpig er en stooor felles kantine med varm lunsj, 6t undervisning per dag og to timer musikk per uke (hurra!).

Håper alle der hjemme har inntatt det nye året med fred i sinnet og håp om fremtiden, på tross av krig og terror i Midtøsten. Vi er skånet fra det meste uten internett (annet enn på kafé), tv, radio eller aviser foreløpig, men får noen drypp her og der. Inntil videre leser jeg ”mot til å håpe” og ser fram til 20. januar når USA får et nytt ansikt utad.

Masse klemmer Ingrid