Settlers 8.januar 2009

HEI ALLE SAMMEN

Første livstegn fra det store utlandet. Turen over gikk flott, på tross av to grinete middelaldrende svenske damer på seteraden foran oss (om sutrete unger er ille kan de allikevel ikke sammenlignes med damer i klimakteriet).


Vi er langt ute på landsbygda, har det fortreffelig med store biler, trailere, burgere, to hester, hund, katter, tre ATVer, og ikke minst svært gjestfrie og hjertevarme Lesley og Greg, og Ivy (6), Ella (4) og Isaac (2, 5).

Alle kjenner vel igjen følelsen av de laaange og inntrykksterke første dagene man tilbringer i et nytt og fremmed land. Det virker som vi har vært her en evighet. Vi har vært et par turer inn til selve Bellingham, skjønt ikke sentrum. Det er selvsagt i randsonen av bykjernen de store shoppingmallene ligger (Wallmart, Costco etc), og dit man blir geleidet hvis man spør seg for. Det har også blitt tid til litt turer i nærområdet (skogen som huser bjørn og gaupe bl a), en flott stooor innsjø (Lake Whatcom) pluss en dag med skikjøring i Mt Baker.

Ellers har vi brukt tiden til å se etter bil, hus og skole og har endelig bestemt oss for å leie et hus i en liten by (Lynden) med stort sett hollandsk-ættede amerikanere. De er forresten veldig opptatt av sitt europeiske opphav her, og omtaler seg som norsk, tysk, nederlender eller ire. Ellers er det vel verdt å merke seg at vi måtte krysse av for hvilken rase ungene tilhørte når vi meldte dem inn på skolen. I følge folk her i området, særmerker Lynden seg i amerikansk sammenheng ved at ganske mange av innbyggerne bruker bena eller sykkel for å komme seg på skole eller i nærbutikken. Det er faktisk fortau der! Ellers har byen Guiness-rekord i antall kirker per innbygger, og det er jo heller ikke så lite å skryte av når man er i en forstad i USA.

Selv om natur og klima er ganske så likt Norge her, er det fullstendig kaos etter at det kom 40 cm snø før jul, og to dagers øspøs regn denne uken. Meningen var at ungene skulle starte på skolen i dag, men den var stengt på grunn av for mye vann i veibanen. Så da blir det oppstart i morgen i stedet. Isak grugleder seg, mens Aksel er tilsynelatende 100 % motstander av å skulle gjøre noe annet enn å være hjemme det neste halvåret. Men det kommer nok til å ordne seg fort; skolen virker til å være svært god, ungene er tatt i mot med åpne og entusiastiske armer, og det meste er til forveksling likt det norske læremiljøet med små klasser (20 stk), kvinnelige klasseforstandere og mannlige gymlærere, tegning, språk og matte i en skjønn forening. Det eneste som skiller seg ut foreløpig er en stooor felles kantine med varm lunsj, 6t undervisning per dag og to timer musikk per uke (hurra!).

Håper alle der hjemme har inntatt det nye året med fred i sinnet og håp om fremtiden, på tross av krig og terror i Midtøsten. Vi er skånet fra det meste uten internett (annet enn på kafé), tv, radio eller aviser foreløpig, men får noen drypp her og der. Inntil videre leser jeg ”mot til å håpe” og ser fram til 20. januar når USA får et nytt ansikt utad.

Masse klemmer Ingrid